Norge for tur!

Da har vi våknet til vår siste dag her i Bamako. Farvel til svette og trykkende dager, men også farvel til deilige, varme somerkvelder.
De fleste avskjeder er tatt, masse bilder er tatt, barna er på sin siste skole-og barnehagedag, og vi er vel bare klar for å få sjekket inn bagasjen i formiddag, og slappe litt av ved et basseng i ettermiddag. Bendik har atter en gang litt vondt i øret, men vi håper det går greit på reisa hjem. Det er det siste drenet som nå er i fred med å ramle ut. Forhåpentligvis er historien om dren og forsiktighet ved bading snart over.
Beina er pyntet, slik som alle maliske damer gjør når de skal ut å reise, flettene får være for denne gang.
Vi ser frem til å se mange av dere når vi kommer til Norge, om ikke i sommer, så senere utover i året. Ha en god sommer så lenge! (Vi håper jo at alt finværet ikke
er helt over!)

Oddrun

Pakking og flytting

Det er et styr! Arbeidsomt nok å flytte på seg i Norge, men her hvor det vi skal ha med skal sendes med fly, må en vurdere veldig hva en tar med. Noe skal gis bort, noe selges til nye som kommer (heldigvis er det misjonen som holder møbler så vi slipper og selge dem), og noe over i et annet hus. Her ser dere et av flyttelassene som gikk ut av porten før helga. Det er ingen nye som skal fortsette å bo der vi har bodd, og derfor så har vi nå flyttet bort på gjestehuset til misjonen, og det er greit å bli tvunget til å rydde ut og sortere alt "tidlig". Jeg tror jeg aldri lærer å begynne tidlig nok.Her er huset neste tømt.
Nå er tønner og kantiner pakket og vi kan konsentrere oss om litt besøk for å ta avskjed med folk. Må innrømme at det var litt rart og vedmodig og dra fra kirka idag etter vår siste gudstjeneste der. Og enda mer vedmodig blir det sikkert utover i uka. Jeg liker egentlig ikke sånne avskjeder. Men "c'est la vie!" "Sånn er livet", i hvert fall misjonærlivet.

Oddrun

avskjedsfest

Søndag ettermiddag hadde vi og Inger Lise og Lloyd Osestad stor fest i gata utenfor kirka. Masse folk fra kirka her, noe fra Sikoroni og Falayan Plaque menigheter, noen samarbeidspartnere, de nærmeste av naboer og venner. En salig blanding av kristne og muslimer.
Vi hadde snakket med de i kirka om de kunne hjelpe oss å arrangere en fest, og det gjorde de til gangs.De startet med leker for barn midt på dagen lørdag, fortsatte med fotballkamp mellom kirka og nabo-ungdommene, og da måtte vi stikke av fordi det var samtidig avslutningsfest for skole og barnehage et annet sted, der elevene skulle presentere ting de har jobbet med. Så var jeg tilbake på kvelden til lovsangskveld, men de kom seint igang som vanlig, og da benyttet jeg tiden til å skrelle poteter sammen med damene. 100 kg poteter som skulle bli pommes frites.På søndag stekte de frites i mange timer! De jobba hardt damene i helga, mat til 200 stk er ingen spøk2 sauer ble slaktet etter gudstjenesten på søndag for å bli kjøtt til festen. kirkepresidenten fikk æren av å slakte sauene. Det er ingen veldig human måte de slakter på. Ellers så var det ungdommene som tok den hardeste jobben med planlegging og sjauing og rydding. Veldig kjekk arbeidsfordeling for oss og Osestad, vi punga ut, og kirka gjorde jobben. Festen bestod mye av sang og musikk og hilsener. Allikevel var det satt av liten tid til hilsner fra de som ikke var satt opp på forhånd, og det var litt dumt, det var flere som veldig gjerne skulle ha sagt noe. Men vi styrte ikke programmet, og det er ikke så lett å reflektere over alt underveis.
Litt spesielt en slik dag. Litt trist og rart å forlate folk etter mer enn 8 år i bydelen, og snart 10 år i Mali. Det er ikke bare å ta en helgetur for å hilse på folk. Men det er misjonærlivets last, avskjeder meg her, og avskjeder meg der. Men vi ser jo samtidig veldig frem til å komme til Norge, og til å roe oss der, forhåpentligvis?

Oddrun

Jan Egeland i Mali !

Visste dere det? Han har vært på nyhetene her to dager nå, men nyhetsinteressen i Norge for besøk i Mali er ikke stor. Han er her for å se på resultater av klimaforandringen; som bl.a. tørker ut vannkilder i nord, og gjør at ørkenen utvider seg. Og på den måten tvinges kveg-eiere og jorddyrkere til de samme områdene, og det er utgangspunkt for mange små konflikter. En slekting av vakta vår ble drept p.g.a. en slik konflikt i høst (et stykke nordover i Mali). Klimaforandringene på verdensbasis kan få ganske katastrofaler følge i et tørt land som Mali. Og hvis det i tillegg skulle føre til mindre regn, eller kortere regntid, er det krise.
vann er et være - ikke være, i ørkenen.

Egeland ser også på situasjonen i nord, der det den siste tiden har vært mye uroligheter, ”rebellene” i nord har tatt både gisler og drept en del militære i det siste. Og avisene skriver stadig vekk om at presidenten burde gått til væpnet konflikt, mens andre internasjonale røster, deriblant Egeland, ser jeg, ”lovpriser” ham for å ha unngått det og prøvd å samtale. Tuaregene i nord ville vel helst ha blitt en egen liten stat, og de føler seg forbigått av styresmaktene, tror en del ting er så mye bedre i sør. Og med masse smågrupperinger, og en diger ørken å gjemme seg i, er det ingen lett situasjon. Og det sies at det er mye våpen i omløp etter hvert.

Presidenten her i landet har mange kriser å håndtere for øyeblikket. Hele skolesystemet i Mali er i krise, og det er streik på streik, nå sist en langvarig streik fra lærernes side. Så mange av elevene og studentene har lært fint lite det siste året. Og matvarekrise er det; ris-prisen har økt med nesten det dobbelte, og mange varer er dyrere. Dette er jo resultater av forandringer på hele verdensmarkedet, men for den malier som knapt har nok å spise hver dag, og ikke følger med i det internasjonale samfunn, er det en selvfølge å legge all skyld på presidenten. Men ingen malier vi snakker med tror at det vil bli opprør og uroligheter p.g.a. mat- eller skole-situasjonen.
Men utfordringen for dette samfunnet står i kø. Husk det i bønn dere som ber.

Oddrun