Besteforeldre

Inger Lise og Lloyd Osestad er tilbake til Bamako, Lloyd er helt frisk igjen, og det er vi veldig glad for. De har vaert i Norge i 8 mnd grunnet sykdom. Ungene er ogsaa glade for at de er tilbake, og guttene er enig om det at de gjerne kan vaere baade bestefar og bestemor, og mormor og morfar naa, for de ekte er jo saa langt vekke. Saa vi gleder oss til fellesskapet med dem de kommende maanedene, og skal gjoere oss godt nytte av at de saa gjerne er barnevakt.

Lloyd har overtatt oppfoelgingen av Bendik paa globalskolen etter "direktrice" Berit (paa fransk er det viktig med directrice naar det er kvinne, ikke direktoer). Det krever en del oppfoelging, men det er mange artige oppgaver og maater aa laere ting paa.

oddrun

Le grain (fast møte plass for venner)

”Nous nous rencontrons au grain” Vi møtes på plassen vår ( venne plassen) Her møtes kameratene hver dag. Om ikke alle hver dag , så er dette plassen der alle vet at de møter hverandre. Gjerne kamerater fra de var smågutter. Her drikker de søt te, prater om det som opptar dei. Ofte fotball, politikk eller religion. De har ofte ulik utdanning. Noen er arbeidsløse og andre , som i den grain'en som jeg er blitt en del av, arbeider noen som leger, lærere eller på en bensinstasjon. Første søndag i hver måned treffes vi hos en av dei og er der hele dagen. Jeg har fått invilget at jeg ikke kommer før etter Gudstjenesten. Alle betaler litt hver. Konen eller konene, til den vi er hos, dekker opp med den deiligste mat. Vi drikker te, spiser pianøtter, prater og krangler bare avbrutt av de muslimske bønne tidene. Da ruller de ut teppene sine og bøyer seg kollektivt mot Mekka. Allha Akkbar (Allha er stor og Muhamed er hans profet.) Jeg sitter der i stolen min, jeg benytter anledningen til bønn jeg også, men i Jesu navn. ”Kjære Jesus måtte disse en dag få se hvem du er” Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke vil be sammens med dei. Jeg svarer at som kristen kan jeg ikke det, men at jeg ber både når jeg er alene eller i lag med andre kristne. At bønn for meg er samtale med Gud og at jeg gjør dette når jeg vil og hvor jeg vil.
Vi kan være 20 stk. disse søndagene. Alle praktiserende muslimer,der alle som en ville synest det ville være vanskelig å tolerere at noen av barna en dag skulle bli kristne.

Kai-Even

Sykebesøk

I dag var jeg på sykebesøk. Det er søstra til Moussa som er veldig syk. Om jeg har forstått det riktig så er det hjerteproblemer og at legene ikke kan gjøre så mye. Jeg stikker innom i familien til Moussa inn i mellom. Søstra hans, Omu, har vært syk en stund. Det er vanskelig fordi det koster mye penger. Spesielt no når legene ikke kan gjøre så mye annet enn å skrive ut medisiner. Moussa synest det er vanskelig. Han blir utsatt for press. Familien trur han har penger som han ikke har. Jeg ber for henne hver gang jeg er innom. I går fikk jeg vite at ho var blitt flyttet til ett av sykehusene. I dag tok jeg med moren og broren og seks andre kvinner fra familien på besøk. Jeg blir godt mottatt i familien selv om familien, spesielt moren til Moussa, ikke aksepterer at Moussa er kristen.
Ho aksepterer heller ikke Fatim, kona til Moussa. Midt opp i alle disse muslimene fikk jeg legge hendene på Omu og be for henne i Jesus navn. Dette er ikke noe sensasjonelt i det hele tatt. Det blir forventet at jeg ber og velsigner. For en Muslim gir det bare en ekstra ”Barka” (Velsignelse) Spesielt der islam er mye iblanda gammel animisme,søker mennesker velsignelser, om det så er fra djevelen. 85 % og kanskje mer, av menneskene i Mali benytter seg av fetisjer eller søker råd og hjelp fra fetisjører eller Marabouer. (Fetijisme er rein animisme mens en Marabou er knyttet opp til islam. Flere imamer er marabouer i tillegg. Det fleste av de er oppblanda med animisme.)
Bildene: 1 Sykebesøk 2 Foreldrene til Moussa. Bildet av foreldrene til Moussa skal jeg forstørre, ramme inn og gi dem som gave. Bilder setter folk stor pris på. Fotoapperat er det stort sett bare rike og fotografer som har.

Kai-Even

Skolegutten

Lett er det ikke å gå på skole for å lære og lese og skrive på et fremmed språk. Bendik sier han har det bra på skolen, men intense dager blir det når han hele tiden strever med å forstå det som skjer, og forstå oppgavene han skal gjøre. Derfor må mamma og pappa ha ganske mye repetering og forklaring hjemme.

Men vi synes han er flink! Og han har gjort stor fremgang i å lese ord på fransk, og i tillegg lærer han å lese på norsk på globalskolen. Det er ikke lenge før han er en racer på norsk! Globalskolen er et opplegg over internett der de har kontakt med lærere i Norge. Veldig bra.

Oddrun

Seminar i N'tomikorobougou

Lørdag som var hadde vi ett dagsseminar i kirka. Tema var dåp og nattverd.
Jeg underviste om dåp med vektlegging på hvorfor det er viktig og la seg døpe og argumentasjon for at vi skal døpe barna. Jeg gikk både historisk og teologisk tilverks.
I Bamako er de fleste kirker, med unntak av oss og katolikkene, baptistiske kirker. Dette er også en av de tingene som gjør det ekstra utfordrende å være og ikke minst forbli en luthersk kirke i Bamako.
Jeg skal ikke undervise her. Vil bare understreke at jeg de siste årene har funnet at argumentasjonen, både historisk og ut fra Det Nye Testamente, for barnedåp står seg godt i møte med de som hevder at dåpen bør vente til en selv kan bestemme og bekjenne troen. Jeg la også vekt på dette at vi står i et økumenisk samarbeid med alle protestantiske, evangeliske kirker for ett felles anliggende; bygge levende menigheter der mennesker kan bli bevart og vokse som kristne. Menigheter der mennesker kan bli frelst. Jeg brukte som en del av innledningen til seminaret ordet fra Galaterbrevet om at her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, baptist, pinnsevenn eller lutheraner, men vi er en kropp i Jesus Kristus vår Herre. Jeg understreket i dette at det er viktig at hvert enkelt kirkesammfunn holder fast på sin doktrine.Det er dette som gjør den sterk.

Oddrun underviste om nattverden. Det er ikke bare her i Mali begrepet ”nattverdsvegring” er aktuelt. Mange kirker feirer nattverd bare en gang i året, i enkelte kirker uteblir det helt. Jeg synes Oddrun fikk frem mye bra rundt temaet. Vi opplever det viktig at nattverden kan bli oftere brukt i kirken. Mange føler seg uverdige og vegrer seg. Ofte sier folk som, f.eks. går ut når det er nattverd, at de ikke har forberedt seg eller er klar. En reiste seg på lørdag og sa rett ut at kirkene er så full av synd at til og med de som skal lede nattverden ikke har frimodighet. Derfor blir det sjelden brukt. Hvem er i seg selv verdig til å ta i mot nattverd?
Det er så herlig å få si det. Jesus er min verdighet. Han gikk i synderes sted og det ledet han til en stedfortredende død, for meg. Tror jeg dette og lever i syndens erkjennelse og tilgivelse, ja, så er nattverdbordet dekket for meg.


Kai-Even

Sentralkomite i Bamako

Vi har siste året dannet en sentralkomite for byarbeidet. Dette for å kunne drive mer effektivt og målrettet i byen. Komiteen består av medlemmer fra en menighet, som ble plantet av misjonærer i begynnelsen av 80 tallet.(Sikoroni) Siden da har den slitt. Misjonærene da ble etter 6-8 år omplassert til tjeneste i bushen. Menigheten var ikke liv laga. Men den har mer eller mindre eksistert under en liten hangar. Menigheten her i N'tomikorobougou trur jeg opplever det givende og ikke barze være seg selv nok. Det er nok å ta tak i, og samarbeidet kan bære frukter fremover. Vi håper og ber om dette. Meningen med denne sentralkomiteen no er at et organisert samarbeid skal kunne ha en gjensidig hjelp og støtte. Begge disse to menighetene var med i prosessen med å plante en ny menighet for noen uker siden. Så jeg trur det ikke er å ta munnen for full når jeg no sier at EELOM (De evangelisk Lutherske kirke i Vest Mali) no har tre menigheter i byen å ta vare på. Den nye heter Falaya Plaque og ligger i utkanten av Bamako i et område i sterk vekst. Hovedveien til Mauritania skal etter planene gå her. En sier at N’tomikorobougou er et flaggskip i byen. Jeg tror at denne nye menigheten kan bli noe stort om forholda blir lagt til rette for dette.


Kai-Even

Teriyabugu (=vennskapsstedet)

Denne uka har vi hatt tre flotte døgn i Teriyabugu, ca 30 mil nordover i Mali. Der er det et flott sted ved elva, et hotell og et prosjekt i ett. Turismen finansierer et prosjekt som går på fruktdyrking, juice- og syltetøyproduksjon, honningproduksjon, kaninavl, solcellestrøm som også forsyner en nærliggende landsby, driver skole og mye mer.

Det var et deilig basseng der, som alltid er populært for våre gutter.

En god del dyr var der, både levende og kunstige.

Så det var litt av hvert å gå å se på når vi var lei av bassenget. Og masse flotte fotomotiv. Et veldig rikt fugleliv, bl.a. masse flotte påfugler som vandret fritt rundt omkring på området.

og masse flaggermuser. Hvis en studerer de nærmere, så forstår en hvorfor de kalles flygende hunder.

Kai-Even var så uheldig å få en flaggermus-skitt i hodet.



Her slapper vi av i en ”gyngesofa”, etter å ha sett på solnedgangen over elva.
Virkelig en deilig rekreasjon var det.


Oddrun

Kvinnearbeid og frustrasjon

Forrige lørdag hadde kvinnene i kirka vaskedugnad, for nå var kirka utrolig skitten (til og med i malisk målesstokk). Det er litt ålreit å gjøre noe sånt praktisk sammen.

Barna hjalp til med stor entusiasme


I høst har jeg prøvd å ha litt systematisk undervisning på kvinnegruppa. Flere av dem har nylig lært og lese og skrive, og tilegner seg ikke så mye selv via lesning enda. Jeg ønsker å prøve å få frem kvinnene til å se sin tjeneste og nådegave i menigheten.
Og selv om mennene teoretisk mener at både kvinnene og mennene trenger undervisning og skal tjene i menigheten, så er det ikke like lett i praksis. Et eksempel: Vi skal neste lørdag ha et seminar om dåp og nattverd, et viktig tema, og da skal vi bruke mye av dagen, og ha et varmt måltid til lunsj, og da er det en selvfølge (BÅDE for mennene og kvinnene) at det er kvinnene som gjør det, og da kan ikke kvinnene få denne undervisningen. (Og når skal de få den? På kvinnegruppa?) Dette er noe kvinnene har så i seg gjennom kulturen, og det ligger noe ære i dette for dem. Og på søndag, hvis kvinnene ikke står opp så tidlig at de er ferdig med å lage lunsjen (hovedmåltidet til malierne) før gudstjenesten (hos oss er den kl. 9), så kan ikke de være tilstede på gudstjenesten, hvis de ikke har noen andre til å koke. En malisk mann forventer at maten er ferdig i 12- ½ 1 –tida. Mens jeg med min norske tanke tenker at en kristen mann MÅ jo kunne spise litt senere på søndag for at kona skal kunne være med i kirka! Men det er slett ingen selvfølge. Heldigvis så ser jeg at de kvinnene som bor på ”kirketomta” stort sett er i kirka på gudstjenesten.
Selv om jeg ikke er noen rødstrømpe, så må jeg si at jeg blir forferdelig frustrert av og til, og litt provosert innimellom. Kvinnen er så prisgitt mannen på alle områder. Kunne gitt masse eksempler. Så kanskje det er bra at jeg ikke har så mange år igjen her i Mali?

Oddrun