Seminar i N'tomikorobougou

Lørdag som var hadde vi ett dagsseminar i kirka. Tema var dåp og nattverd.
Jeg underviste om dåp med vektlegging på hvorfor det er viktig og la seg døpe og argumentasjon for at vi skal døpe barna. Jeg gikk både historisk og teologisk tilverks.
I Bamako er de fleste kirker, med unntak av oss og katolikkene, baptistiske kirker. Dette er også en av de tingene som gjør det ekstra utfordrende å være og ikke minst forbli en luthersk kirke i Bamako.
Jeg skal ikke undervise her. Vil bare understreke at jeg de siste årene har funnet at argumentasjonen, både historisk og ut fra Det Nye Testamente, for barnedåp står seg godt i møte med de som hevder at dåpen bør vente til en selv kan bestemme og bekjenne troen. Jeg la også vekt på dette at vi står i et økumenisk samarbeid med alle protestantiske, evangeliske kirker for ett felles anliggende; bygge levende menigheter der mennesker kan bli bevart og vokse som kristne. Menigheter der mennesker kan bli frelst. Jeg brukte som en del av innledningen til seminaret ordet fra Galaterbrevet om at her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, baptist, pinnsevenn eller lutheraner, men vi er en kropp i Jesus Kristus vår Herre. Jeg understreket i dette at det er viktig at hvert enkelt kirkesammfunn holder fast på sin doktrine.Det er dette som gjør den sterk.

Oddrun underviste om nattverden. Det er ikke bare her i Mali begrepet ”nattverdsvegring” er aktuelt. Mange kirker feirer nattverd bare en gang i året, i enkelte kirker uteblir det helt. Jeg synes Oddrun fikk frem mye bra rundt temaet. Vi opplever det viktig at nattverden kan bli oftere brukt i kirken. Mange føler seg uverdige og vegrer seg. Ofte sier folk som, f.eks. går ut når det er nattverd, at de ikke har forberedt seg eller er klar. En reiste seg på lørdag og sa rett ut at kirkene er så full av synd at til og med de som skal lede nattverden ikke har frimodighet. Derfor blir det sjelden brukt. Hvem er i seg selv verdig til å ta i mot nattverd?
Det er så herlig å få si det. Jesus er min verdighet. Han gikk i synderes sted og det ledet han til en stedfortredende død, for meg. Tror jeg dette og lever i syndens erkjennelse og tilgivelse, ja, så er nattverdbordet dekket for meg.


Kai-Even