NT-fest !!

Lørdag var en stor dag i Oussoubidiania landsby, for MPN (normisjon i Mali), for kirka EELOM, for bibelselskapet i Mali og mange flere. Lansering av NT på khassonké stod på tapeten!
De var mange inviterte gjester, rundt 40 stk av hvite og svarte fra Bamako, og en del fra Bafoulabe-kanten, og fra Kayes. Da vi kom fredagskvelden var det en stor velkomst med riddere som møtte oss i utkanten av landsbyen, og førte oss til en stor velkomst på landsby-plassen, med jegerne og smell og pang, og masse folk fra landsbyen.

Det var en laaaang rekke av folk vi måtte hilse på, etterpå fikk vi sitte og fikk høre gode velkomstord. Mange fra landsbyen, kristne som muslimer, hadde vært sammen om å planlegge fest og innkvartering av folk.


Lørdagen var det stor fest på landsbyplassen.

Mange prominente gjester skulle komme med hilsener, deriblant Harald Tveit på vegne av MPN. Harald og Kristin Tveit, og Hild Astrid Valle var invitert fra Norge, de har vært sentrale personer i oversettelsesarbeidet.



Her kommer en sangprosesjon med den første pakken med opptrykte nytestamenter.

Pakken ble høytidelig overrakt fra oversetterne til generalsekretæren for bibelselskapet, som fikk æren av å åpne, og gi NT symbolsk videre til MPN. Mange av de inviterte høye herrer og damer, og de som har jobbet med NT, fikk høytidelig overrakt et eksempel. Det var et stort øyeblikk for mange.
Festen bestod av mange hilsener fra misjoner og imam og representant fra regjeringen og mange flere, og selvsagt god mat. Fest i Mali er mat, og er en malier invitert et sted, så venter han det beste av det de kan varte opp med. Derfor er det heller ingen tilfeldig plassering av folk for natten.

Som alltid på malisk fest: masse fargeglade folk.

Oddrun

Tragikomisk bytte av sko

Salif er en av de første som tok kontakt med oss etter vår annkomst til Mali. Den gang lurte han på hvor mye vi kunne betale han om han ble kristen. Dessverre er det mange muslimer som tror at vi betaler de som blir kristne for at de skal konvertere. Vi sier som sant er, også den gang til Salif, at tro er et hjerteanliggende som en ikke kan betales til. Salif ligger under for alkohol og er sjelden helt edru. Han gikk noe i kirken, men folk var utrygge og han stal penger. Han ble borte lenge, men han kommer og går på vår veranda. Han prøver seg stadig vekk, så vi passer på. Han har alltid ett glimt i øye selv om alle rundt han skubber han vekk. Han surmuler nesten alltid når han går, han får jo bare mat hos oss. Han er en plass mellom 40- 45år.. De få gangene jeg har tatt han på fersken til å stjele noe, har jeg vist han porten. En gang bokstavlig lempet jeg han ut med dårlig samvittighet i etterkant, stakkars arming. I forgårs var han her igjen. Jeg låg til sengs med kraftig diare og kvalme, noe jeg sikkert hadde spist dagen før. Ingen ting er verre enn en syk mann som ikke kan beskytte sin familie. Teneba, hushjelpa, kom inn og sa at Salif var kommet og at ho hadde sagt at jeg var syk, men han nektet å gå. Jeg sa at han måtte gå, for jeg orket ikke å stå opp. Gi han litt mat !!!!!!, men pass på han. Teneba ropte litt etter at han var gått, men at han av en merkelig grunn hadde satt igjen sine gamle utgåtte sko.Nei!!! Jeg sto opp i en fart og etter enda en tur via toalettet konstaterte jeg at Salif hadde byttet sko med meg. Jeg ser han for meg der han triumferende labber rundt i mine jaktstøvler, tatt med fra Norge. Jeg ser hans utgåtte, der de gliser til meg fra gulvet der jaktstøvlene sto. Litt av ett bytte! Det hører med til historien at jeg flere ganger de siste dagene har tenkt at de støvlene burde jeg ha sett i magasinet. Altfor fine og dyre sko til å ha stående slik i glaninga til folk. Litt dumt egentlig for no vil vel Salif holde seg borte lenge. Gjennom det tragiske har Salif mye godt i seg. Men dessverre enda ett lite menneske, ødelagt av arv og miljø ute av stand til å hjelpe seg selv. Vanskelig å hjelpe, men elsket av Gud

Kai-Even

Pastor Job og grisene

Pastoren i kirken har som de fleste pastorer i Mali ikke så mye lønn akkurat. De er derfor viktig at de kan gjøre noe for å tjene til brød på bordet. Noen er flinke til dette, andre ikke. Pastorer i bushen kan dyrke jorda, i byen er det verre. Dessverre er det mange av disse pastorene som rett og slett må tigge. Som med andre familiefedre har de barn som skal ha skolegang eller de rammes av sjukdom. For mange er det et vanskelig liv. Vi hvite er rike her nede. Vi har mange på porten, pastorer også. Dette er ett av de vanskeligste tingene å forholde seg til som misjonær i ett av verdens fattigste land. Gud vil vi skal gi, men så har vi baksiden av gavemildheten, det at vi så fort skaper avhengighet og usunne relasjoner.
Noen vil ha lån for å betale tilbake. Få er det som klarer dette. Derfor sier vi at det er bedre å gi en liten gave enn å gi lån. Snille misjonærer som i sin godhet, sine behov for å hjelpe etc, har i følge nasjonale selv ødelagt mye. En nasjonal medarbeider fra India, som i dag er en av normisjonens direktører der, sier at mange nasjonale har blitt bortskjemt og ødelagt av misjonærer som att på til har fortsatt med hjelp til enkeltpersoner ute. Dette har i mange tilfeller ført til at disse ikke dyrker, men lever på disse ”allmissene” fra Norge.Att noen får hjelp og andre ikke skaper også sjalusi. Kirkene har lidd under dette sier han. Dette er noe vi også ser og erfarer i Mali. Misjonærene blir ofte oppdelt i de som er snille (Som gir masse og rundhåndet) og de ”stygge” ( som ikke gir uten refleksjon) Jeg skal si dere at disse tingene er vanskelig å forholde seg til. Hvem vil ikke være populær og ja nesten ”kjøpe” seg til ett godt ettermæle blant de nasjonale.
Den ”snille” misjonæren får desseuten ofte de nasjonale med seg i sine vurderinger omkring hva som er viktig og strategisk for arbeidet. Om vi misjonærer ikke er oss bevisst disse mekanismene kan vi bli mer til ulykke en til gagn for dem vi er sett til å tjene. Balansegangen er vanskelig og de fleste av oss hjelper nok for mye. Vi innkludert. Opp i det hele skal vi takle vår egen samvittighet ved det å si nei til dem som ber oss. Nesten daglig må vi vurdere hjelpetrengende.
”Vår” pastor Job Diarra har startet med grise avl hjemme i landsbyen sin. . Han har lenge manglet nok mat til grisene. Ikke lett å skaffe mat til 20 griser (Tallet foreløpig) Maten må han skaffe her i Bamako og transportere dit. Osestad og vi innvilget han et lite lån for gjennomføringen av dette.
Vi vurderte dette som en god ting der Job ikke skal betale tilbake til oss men til kirken. På sikt trur vi, av de erfaringene en annen pastor har gjort seg, at projektet vil bære seg godt.
Vi dro til landsbyen hans, sammens med Osestads og noen i deres familie som var på besøk, for å gi dei en opplevelse fra en bush landsby + bivåne Job’s griser.

Kai-Even

Pays Dogon (dogonland)

Dogonfolket er en av de mange etninske folkegruppene i Mali. En regner med 30 ulike kulturer med sine ulike språk i Mali. Dogonfolket lever i nordøst Mali, i grenseland mellom ørken og et steppe-landskap. Her finner vi også fantastiske klippeformasjoner. Før i tiden bodde pygméene her.
De bodde, og begravde sine døde, i huler. Dogonfolket fordrev pygméene (småfolket) som flyktet over grensa til Burkina Faso, et av nabolandene. Dogonfoket overtok tradisjonen med å legge sine døde i hulene, som ble stengt igjen med stein.
Da vi var hos Kjell Magne og Katie Møgster, frikirkemisjonærer i Douentza, tok Kjell Magne meg med på en ettermiddagstur til "De dødes dal". Det var langt å gå, og jeg var litt urolig. Kjell Magne og jeg har gått en del i Sunnmørsalpene sammen, og han er ikke akkurat kjent for å gå sakte. Jeg hadde alltid en følelse av at jeg småsprang ved siden av.

Vi kom fram til dalen i god tid før mørkets frembrudd. Navnet "De dødes dal" kommer av at dalen er omringet av klipper, og i disse klippene finnes det huler der hodeskaller og skjelletter er godt synlig.

Her beveger lokalbefolkningen seg sjelden av frykt for åndeverdenen. Her er det de døde som regjerer. Dogonfolket ble aldri islamisert. De er fortsatt sterkt animistisk. Folk kommer fra fjern og nær, fra inn- og utland, for å søke den magiske kraften til dogon-trollmennene. Det være seg å finne lykke og beskyttelse, eller fremgang i politikken. Det er idag mange blant dogonfolket som er kristne. Dette har med at islam aldri fikk fotfeste i dogonfolket. Kirkepresidenten i kirka "vår" i Ntomikorobougou er dogon.

Når vi går der og rusler blant hodeskallene forteller Kjell Magne at han har telt over 70 hodeskaller i de hulene som ikke ligger for høyt og utilgjengelig. Vi går i et fantastisk landskap tilbake til Douenzta i det solen er i ferd med å gå ned.


Kai-Even

Nyttårstur i bilder

På en veranda på et hotell i Tombouctou i 11-12 plussgrader kunne Bjørdal og Haugsjå ønske hverandre godt nyttår 2008. Men huttemeitu så kaldt! Nesten som Norge!
Tidligere på nyttårsaftenen hadde vi hatt omvisning i gamlebyen, i en by full av historie. Fint å marsjere rundt i sandgatene og dra inn stemningen i denne byen.


På ettermiddagen var det ingen ”elg i solnedgang”, men kamel i solnedgang. Vi red ut til en tuaregleir og drakk te og handlet litt. Mange er ivrig på å selge sine smykker og kniver og andre ting.


Om kvelden fant vi oss en koselig, virkelig stemningsfull fransk restaurant. Her var det levende musikk, og liten og stor kastet seg ut i dansen. Det var viktig for Isak at alle skulle danse sammen!

Det første rommet vi kom inn i, før vi kom inn i bakgården og selve restauranten, var et rom med basseng og tepper og puter der vi kunne slappe av, og dette dro vi nytte av etter hvert.


Etter to netter i Tombouctou dro vi til Douentza, der vi besøkte familien Møgster, som er misjonærer i frikirka.

Her var vi over to netter, og hadde en herlig! og avslappende dag etter den humpete veien fra Tombouctou. Om morgenen var vi på frokostpicnic ut til en sanddyne ikke langt fra dem. Der var det fred og ro, og flott å utfolde seg i sanden.



Her er turgjengen; Familien Haugsjå og familien Bjørdal, og Møgster-barna og barnepiken.


På vei tilbake til Bamako var vi innom Djenne, som har en imponerende moskée bygd i banco (jord- og leire-brikker).
Noe av det som slo meg på denne turen, ved siden av alt det flotte vi opplevde, er den negative siden av all turismen. Så mye tigging det skaper! Fra barn som er vant med litt for rund-håndede turister. Men det er vel noe med at alle medaljer har sin bakside.
Det gikk utrolig greit med tre "små" gutter i bilen med så lang kjøring, og ved hjemkomst kunne vi si:
"Og alle var enig i at det hadde vært en flott tur!"

Oddrun

Jul = også evangelisering.

Før Jul hadde vi noen kvelder med evangelisering i de tre bydelene i Bamako der vi har menigheter knyttet opp til EELOM, som er den greinen av evangeliske kirker som Normisjon samarbeider direkte med her i Mali. Vi begynte den 17 desember i N’tomikorobougou. Her viste vi Jesus filmen frem til den 22 desember. 27 desember dro vi til den nye menigheten i Falaya Plaque. Til sist, 28 desember, til Sikoroni. Som vanlig er det mye folk som ser og lytter. Selv om vi har vist filmen her i bydelen i mange år, opplever vi at hundrevis sammler seg hver gang.
Vi har appeller underveis. Pastor Job taler. Har koret annledning, stiller de opp og synger. Skulle ønske jeg kunne si, som mange har gleden av og si, ”Mange blir frelst hver gang”. Slik er det dessverre ikke. Jeg håper bare at de mange en dag tørr å si at de faktisk tror på Jesus, og som konsekvens knytter seg til kirken.
Selv om muslimene ikke feirer Jul er Jesus likevel akktuell for dei. Jesus er en stor profet som koranen setter høyt. Det er derfor viktig at vi som kirke forteller muslimene om den Jesus som ikke bare fødes i en stall, men som kom for å dø for våre synder etter skriftene, skrifter som er overlevert ved profetene. I Luk 24. møter vi Jesus som snakker om seg selv ut ifra mosebøkene og alle profetene.
Daniel Colybali, generalsekretæren i AGEMPEM som er assosiasjonen der de fleste av de evangeliske kirkene i Mali er tilsluttet, sente ut en E-Mail i dag. Han er urolig for at mange kirker og enkelt kristne i Bamako blir hetset verbalt av muslimer. Han ber om at vi alle må møte dette med Agape (Guds kjærlighet) og ikke ta til motmæle.

Kai-Even

Nyttårs hilsen

Godt nytt år fra verdens ende til våre bloggvenner. Et ønske om et godt år for alle som sliter og kjemper med livet. Ett år med lindring og fred. Ett ønske om nærvær til Gud og hverandre der vi alle kjenner oss sett og verdsatt. Ett år med åpenbaring av Jesu ansikt til trøst og utfordring.
Vår nyttårsby er blant annet kjent for sine tre hundre hellige (muslimer) som omslutter og beskytter byen. De er alle begravet rundt omkring i byen. Gravene er, den dag i dag, gjenstand for muslimer som kommer og ber. Tombouctou var inngangsporten for islam i Africa og er i gjenstand for krefter som igjen vil gjøre byen til ett muslimsk senter for makt og innflytelse. Kristen misjon har ikke fått særlig rotfeste her. For de fleste nordmenn er Tombouctou kjent for byen Donald Duck rømmer til i frykt for Onkel Skrues vrede og reprisalier. Tombouctou er en ørkenby i Sahara. Halve Mali ligger i Sahara ørkenen. Mange land har store landområder i Sahara. Ørkenen er større en det nordamerikanske kontinent i flateinnhold. Her forsvinner til og med fly uten at de noen sinne blir funnet igjen. Ikke så rart kanskje når enkelte av de større sandstormene kan flytte tonnevis med sand. Her oppererer ørkenrøvere og rebeller. De ikke bare raner folk men halshogger menn og kvinner, eller som no sist, drepte en fransk familie rett over grensen til Mauritania. Derfor er det ingen som drar på tur, slik vi gjorde, uten forsikring fra myndighetene om at områdene er trygt og ferdes i. Rally Paris -Dakar ble annulert i år pga drapene i Mauritania. (Les mer fra turen på senere blogger)

Kai-Even