Dogonfolket er en av de mange etninske folkegruppene i Mali. En regner med 30 ulike kulturer med sine ulike språk i Mali. Dogonfolket lever i nordøst Mali, i grenseland mellom ørken og et steppe-landskap. Her finner vi også fantastiske klippeformasjoner. Før i tiden bodde pygméene her.
De bodde, og begravde sine døde, i huler. Dogonfolket fordrev pygméene (småfolket) som flyktet over grensa til Burkina Faso, et av nabolandene. Dogonfoket overtok tradisjonen med å legge sine døde i hulene, som ble stengt igjen med stein.
Da vi var hos Kjell Magne og Katie Møgster, frikirkemisjonærer i Douentza, tok Kjell Magne meg med på en ettermiddagstur til "De dødes dal". Det var langt å gå, og jeg var litt urolig. Kjell Magne og jeg har gått en del i Sunnmørsalpene sammen, og han er ikke akkurat kjent for å gå sakte. Jeg hadde alltid en følelse av at jeg småsprang ved siden av.
Vi kom fram til dalen i god tid før mørkets frembrudd. Navnet "De dødes dal" kommer av at dalen er omringet av klipper, og i disse klippene finnes det huler der hodeskaller og skjelletter er godt synlig.
Her beveger lokalbefolkningen seg sjelden av frykt for åndeverdenen. Her er det de døde som regjerer. Dogonfolket ble aldri islamisert. De er fortsatt sterkt animistisk. Folk kommer fra fjern og nær, fra inn- og utland, for å søke den magiske kraften til dogon-trollmennene. Det være seg å finne lykke og beskyttelse, eller fremgang i politikken. Det er idag mange blant dogonfolket som er kristne. Dette har med at islam aldri fikk fotfeste i dogonfolket. Kirkepresidenten i kirka "vår" i Ntomikorobougou er dogon.
Når vi går der og rusler blant hodeskallene forteller Kjell Magne at han har telt over 70 hodeskaller i de hulene som ikke ligger for høyt og utilgjengelig. Vi går i et fantastisk landskap tilbake til Douenzta i det solen er i ferd med å gå ned.
Kai-Even
Aucun commentaire:
Enregistrer un commentaire