Kvinnearbeid og frustrasjon

Forrige lørdag hadde kvinnene i kirka vaskedugnad, for nå var kirka utrolig skitten (til og med i malisk målesstokk). Det er litt ålreit å gjøre noe sånt praktisk sammen.

Barna hjalp til med stor entusiasme


I høst har jeg prøvd å ha litt systematisk undervisning på kvinnegruppa. Flere av dem har nylig lært og lese og skrive, og tilegner seg ikke så mye selv via lesning enda. Jeg ønsker å prøve å få frem kvinnene til å se sin tjeneste og nådegave i menigheten.
Og selv om mennene teoretisk mener at både kvinnene og mennene trenger undervisning og skal tjene i menigheten, så er det ikke like lett i praksis. Et eksempel: Vi skal neste lørdag ha et seminar om dåp og nattverd, et viktig tema, og da skal vi bruke mye av dagen, og ha et varmt måltid til lunsj, og da er det en selvfølge (BÅDE for mennene og kvinnene) at det er kvinnene som gjør det, og da kan ikke kvinnene få denne undervisningen. (Og når skal de få den? På kvinnegruppa?) Dette er noe kvinnene har så i seg gjennom kulturen, og det ligger noe ære i dette for dem. Og på søndag, hvis kvinnene ikke står opp så tidlig at de er ferdig med å lage lunsjen (hovedmåltidet til malierne) før gudstjenesten (hos oss er den kl. 9), så kan ikke de være tilstede på gudstjenesten, hvis de ikke har noen andre til å koke. En malisk mann forventer at maten er ferdig i 12- ½ 1 –tida. Mens jeg med min norske tanke tenker at en kristen mann MÅ jo kunne spise litt senere på søndag for at kona skal kunne være med i kirka! Men det er slett ingen selvfølge. Heldigvis så ser jeg at de kvinnene som bor på ”kirketomta” stort sett er i kirka på gudstjenesten.
Selv om jeg ikke er noen rødstrømpe, så må jeg si at jeg blir forferdelig frustrert av og til, og litt provosert innimellom. Kvinnen er så prisgitt mannen på alle områder. Kunne gitt masse eksempler. Så kanskje det er bra at jeg ikke har så mange år igjen her i Mali?

Oddrun