Stafettpinnen går videre.

En måned i Norge, og vi har opplevd en huttemegtu-så kald St.hans, og etterpå nesten hetebølge i fjellet, og nå igjen gråvær og familieretreat på Lia gård. Er stadig i ferd med å komme oss i orden i leiligheten vår, det er stadige avbrudd.Men de første dagene i juli var vi sammen med familien Deriaz; Laurent og Oddbjørg, barna Evan og Caitlin, som skal overta stafettpinnen for oppfølging av arbeidet i Bamako. Damene i familiene snakket om prosjekt, som jeg har vært med på å planlegge, og som Oddbjørg skal være med å starte opp. Og ellers ble mange tema rundt utreise og strategier drøftet. Vi har allerede oppgitt blog-adressen deres, og hvis noen vil følge med dem og få tilsendt fellesmail, så kan vi formidle mail-adressen din videre til dem.
Be for dem i den siste planleggingen, og om at de må finne seg godt tilrette i Bamako! Alt la seg tilrette angående barnehage og skole. takk og lov for det
Her koser forhenværende og kommende misjonærbarn seg i snøen.

Oddrun

Norge for tur!

Da har vi våknet til vår siste dag her i Bamako. Farvel til svette og trykkende dager, men også farvel til deilige, varme somerkvelder.
De fleste avskjeder er tatt, masse bilder er tatt, barna er på sin siste skole-og barnehagedag, og vi er vel bare klar for å få sjekket inn bagasjen i formiddag, og slappe litt av ved et basseng i ettermiddag. Bendik har atter en gang litt vondt i øret, men vi håper det går greit på reisa hjem. Det er det siste drenet som nå er i fred med å ramle ut. Forhåpentligvis er historien om dren og forsiktighet ved bading snart over.
Beina er pyntet, slik som alle maliske damer gjør når de skal ut å reise, flettene får være for denne gang.
Vi ser frem til å se mange av dere når vi kommer til Norge, om ikke i sommer, så senere utover i året. Ha en god sommer så lenge! (Vi håper jo at alt finværet ikke
er helt over!)

Oddrun

Pakking og flytting

Det er et styr! Arbeidsomt nok å flytte på seg i Norge, men her hvor det vi skal ha med skal sendes med fly, må en vurdere veldig hva en tar med. Noe skal gis bort, noe selges til nye som kommer (heldigvis er det misjonen som holder møbler så vi slipper og selge dem), og noe over i et annet hus. Her ser dere et av flyttelassene som gikk ut av porten før helga. Det er ingen nye som skal fortsette å bo der vi har bodd, og derfor så har vi nå flyttet bort på gjestehuset til misjonen, og det er greit å bli tvunget til å rydde ut og sortere alt "tidlig". Jeg tror jeg aldri lærer å begynne tidlig nok.Her er huset neste tømt.
Nå er tønner og kantiner pakket og vi kan konsentrere oss om litt besøk for å ta avskjed med folk. Må innrømme at det var litt rart og vedmodig og dra fra kirka idag etter vår siste gudstjeneste der. Og enda mer vedmodig blir det sikkert utover i uka. Jeg liker egentlig ikke sånne avskjeder. Men "c'est la vie!" "Sånn er livet", i hvert fall misjonærlivet.

Oddrun

avskjedsfest

Søndag ettermiddag hadde vi og Inger Lise og Lloyd Osestad stor fest i gata utenfor kirka. Masse folk fra kirka her, noe fra Sikoroni og Falayan Plaque menigheter, noen samarbeidspartnere, de nærmeste av naboer og venner. En salig blanding av kristne og muslimer.
Vi hadde snakket med de i kirka om de kunne hjelpe oss å arrangere en fest, og det gjorde de til gangs.De startet med leker for barn midt på dagen lørdag, fortsatte med fotballkamp mellom kirka og nabo-ungdommene, og da måtte vi stikke av fordi det var samtidig avslutningsfest for skole og barnehage et annet sted, der elevene skulle presentere ting de har jobbet med. Så var jeg tilbake på kvelden til lovsangskveld, men de kom seint igang som vanlig, og da benyttet jeg tiden til å skrelle poteter sammen med damene. 100 kg poteter som skulle bli pommes frites.På søndag stekte de frites i mange timer! De jobba hardt damene i helga, mat til 200 stk er ingen spøk2 sauer ble slaktet etter gudstjenesten på søndag for å bli kjøtt til festen. kirkepresidenten fikk æren av å slakte sauene. Det er ingen veldig human måte de slakter på. Ellers så var det ungdommene som tok den hardeste jobben med planlegging og sjauing og rydding. Veldig kjekk arbeidsfordeling for oss og Osestad, vi punga ut, og kirka gjorde jobben. Festen bestod mye av sang og musikk og hilsener. Allikevel var det satt av liten tid til hilsner fra de som ikke var satt opp på forhånd, og det var litt dumt, det var flere som veldig gjerne skulle ha sagt noe. Men vi styrte ikke programmet, og det er ikke så lett å reflektere over alt underveis.
Litt spesielt en slik dag. Litt trist og rart å forlate folk etter mer enn 8 år i bydelen, og snart 10 år i Mali. Det er ikke bare å ta en helgetur for å hilse på folk. Men det er misjonærlivets last, avskjeder meg her, og avskjeder meg der. Men vi ser jo samtidig veldig frem til å komme til Norge, og til å roe oss der, forhåpentligvis?

Oddrun

Jan Egeland i Mali !

Visste dere det? Han har vært på nyhetene her to dager nå, men nyhetsinteressen i Norge for besøk i Mali er ikke stor. Han er her for å se på resultater av klimaforandringen; som bl.a. tørker ut vannkilder i nord, og gjør at ørkenen utvider seg. Og på den måten tvinges kveg-eiere og jorddyrkere til de samme områdene, og det er utgangspunkt for mange små konflikter. En slekting av vakta vår ble drept p.g.a. en slik konflikt i høst (et stykke nordover i Mali). Klimaforandringene på verdensbasis kan få ganske katastrofaler følge i et tørt land som Mali. Og hvis det i tillegg skulle føre til mindre regn, eller kortere regntid, er det krise.
vann er et være - ikke være, i ørkenen.

Egeland ser også på situasjonen i nord, der det den siste tiden har vært mye uroligheter, ”rebellene” i nord har tatt både gisler og drept en del militære i det siste. Og avisene skriver stadig vekk om at presidenten burde gått til væpnet konflikt, mens andre internasjonale røster, deriblant Egeland, ser jeg, ”lovpriser” ham for å ha unngått det og prøvd å samtale. Tuaregene i nord ville vel helst ha blitt en egen liten stat, og de føler seg forbigått av styresmaktene, tror en del ting er så mye bedre i sør. Og med masse smågrupperinger, og en diger ørken å gjemme seg i, er det ingen lett situasjon. Og det sies at det er mye våpen i omløp etter hvert.

Presidenten her i landet har mange kriser å håndtere for øyeblikket. Hele skolesystemet i Mali er i krise, og det er streik på streik, nå sist en langvarig streik fra lærernes side. Så mange av elevene og studentene har lært fint lite det siste året. Og matvarekrise er det; ris-prisen har økt med nesten det dobbelte, og mange varer er dyrere. Dette er jo resultater av forandringer på hele verdensmarkedet, men for den malier som knapt har nok å spise hver dag, og ikke følger med i det internasjonale samfunn, er det en selvfølge å legge all skyld på presidenten. Men ingen malier vi snakker med tror at det vil bli opprør og uroligheter p.g.a. mat- eller skole-situasjonen.
Men utfordringen for dette samfunnet står i kø. Husk det i bønn dere som ber.

Oddrun

Nostalgi.

Jeg har vært på min siste jakttur. Det var litt rart hver gang vi forlot et område vi har jaktet mye i. Vil jeg noen gang komme tilbake til disse stedene. Det er vel heller tvilsomt. Om ikke det ble villsvin denne gangen heller, så ble det mye fugl. Ryper og perlehøner. Det var litt for varmt, men lysten på villsvin gjorde at vi også denne gangen tok oss helt ut.

Ene natta ble vi liggende under en stein, regntiden har så vidt begynt. Når vi har trasket rundt i 40 grader en hel dag er det usigelig godt å komme til innsjøen der vi kan ta et bad, pusse tenner, lage mat og til slutt sovne inn ved bålet.


Denne gangen var og Jan Sanden med.Han arbeider i Oussoubidjanja i sammen med Kona Elisabeth. De har to jenter. Elisabeth er for tiden i norge for å føde nr.3. Ellers såvil nok både Jeg og "Jegermester" Hølje savne disse turene våre. Han blir her enno noen år. Han og kona Anita + lille Matias arbeider med kirke og bistand i Tambaga. Flere hundre Malinkeer er no døpt i området. De har også bygd opp sykestuer. Småbarnsdødligheten har gått betraktlig ned etter att de kom dit. Hølje er en driftig kar som har i samarbeid med lokale myndigheter fornyet 100 vis av brønner slik at befolkningen i en mengde landsbyer no har rent vatn. Han har og virket sterkt til at mange landsbyer har fått møller. Disse blir i stor grad drevet av kvinner.

Kai-Even

Gudstjenesten er viktig.

Det blir ikke mye blogging for tiden. Det kommer vel av at vi i stor grad er på vei hjemover til Norge. Det er slik med meg at, når noe står for døren som jeg gleder meg veldig til, blir jeg fryktelig rastløs. Jeg går rundt meg selv og blir lite effektiv. Oddrun blir litt frustrert om dagen. Jeg er i full gang med pakkingen. Men litt blir det jo gjort av andre ting og inn mellom det som må planlegges av pakking. Prøver å finpusse en del av de tingene jeg opplever som viktige i kirken no før vi drar. Bildet dere ser her er av de som leder gudstjenestene. De er 6 stk som bytter på. To og To hver gang. Har hatt noen samlinger med de. Det er ofte detaljer som avgjør god og dårlig ledelse av gudstjenesten. Stemmebruk, kroppsspråk o.l. er viktige elementer. Samarbeidet med pastor, kor o.l. Forberedelsene starter ikke søndags morgen, men forberedes gjennom uka. Det skal være fest og folk skal trives. Bønn er viktig. Jesus skal tilbes og ordet skal ha god plass.

Kai-Even